Historisk bakgrunn til konflikten i Midt-Østen

En redegjørelse om historien, fram til opprettelsen av staten Israel i 1948, om bakgrunnen til konflikten i området.

Av Hallgeir Helland, Hustad, 15. oktober 2001

Alle rettigheter reservert.

Kanaanittene var de første kjente innbyggerene i det som da var kjent som Kanaan. Kanaanittene bodde i et antall små bystater; til tider uavhengige, til tider underlagt en Egyptisk eller Hittitisk konge. De ble også utfordret av Amoritter og Hurrinere.

I år 1407 f.kr.* kom Hebreerne (Jødene) og bosatte seg i Kaanan. Først i et stammesamfunn; og senere etter å ha overvunnet Filisterne, i år 1007 f.kr., dannet de et kongerike. Kongen var kong David, og hovedstaden var Jerusalem. Davids sønn og tronarving Salomo etablerte meget veldefinerte grenser for kongeriket Israel.

* Israels stamfar Abram bosatte seg i Kanaan i år 2092 f.Kr. med en liten folkegruppe. De bodde der til de ble nødt til å dra til Egypt i år 1877 f.Kr. på grunn av flere års tørke og hungersnød.I Egypt var de i 430 år (hvorav 400 år som treller), og vokste til et stort folk - Jødene. De drog ut fra slaveriet i Egypt i år 1447 f.Kr. og la ut på den 40 år lange vandringen til Kanaan.

Helt fram til år 636 e.Kr. var det Jødene som utgjorde majoriteten av befolkningen i Israel. De ble erobret et antall ganger: av Syria i år 722 f.kr.; av Babylonia i år 586 f.kr., da kong Nebukadnesar raserte tempelet som kong Salomo hadde bygd og førte brorparten av folket ut i eksil til Babylon; Babylon ble erobret av Perserne i år 539 f.kr. og Jødene fikk dra hjem; Grekerne overvant Perserne i år 333 f.kr.; og senere gikk styret over til Egypterne, og til Syrerne. I år 165 f.kr. gjorde Jødene opprør og opprettet på ny en egen stat, dog mindre enn den som var tusen år tidligere. Israel ble så erobret av Romerne i år 63 f.kr., og Jødene var under Romersk keiser i over seks hundre år. Jødene gjorde opprør mot Romerne 66 - 73 e.Kr. og i år 70 raserte Romerne tempelet og mye av gamlebyen i Jerusalem. Romerne erklærte at landområdet Israel lå på skulle hete Palestina, og Jerusalem skulle hete Aelia Capitolina. Mange Jøder ble ført til Roma i fangenskap. Noen ble igjen, hovedsakelig i byene Safed, Tiberia, Hebron og Jerusalem.

"Gjenoppvekkingen av den Arabiske nasjonen, og de voksende Jødiske tiltak for å gjenoppbygge det eldgamle Israelske monarki på stor skala - disse to bevegelser er dømt til å sloss mot hverandre kontinuerlig, inntil den ene seirer over den andre."

Neguib Azoury, le Reveil de la Nation Arabe, Paris 1905

I år 637 ble Jerusalem erobret av Arabere. Jødene ble til tider dårlig behandlet under det nye styret, men det var også perioder med toleranse. Fra 1099 til 1291 ble Jødene forfulgt og drept av kristne korstog. I 1099 forsvarte de Jerusalem mot dem, sammen med Araberne. Muslimene som bekjempet korstogene i 1291 oppmuntret til tider Jødisk innvandring. Mange Jøder kom til Palestina etter å ha blitt forfulgt i Europa. Jøder fortsatte å komme også etter 1517, da Tyrkiske muslimer kom til makten og tidvis behandlet Jødene dårlig. I 1880 utgjorde Jødene majoriteten av befolkningen i Jerusalem. Israels befolkning var da ca. 470.000 Arabere og 24.000 Jøder. Mellom 1880 og 1914 tilbakevendte over 60.000 Jøder til Palestina, etter å ha blitt forfulgt i Europa og Russland. Jødiske innvandrere bosatte seg hovedsakelig på øde, uttørrede jordstykker som de hadde kjøpt fra det Tyrkiske herredømmet til skyhøye priser. Disse områdene bearbeidet de og satte igang jordbruk. I løpet av 1909 grunnla Jødene den eneste rent Jødiske by, Tel-Aviv, på noen sanddyner nord for Jaffa. Befolkningen i Palestina var i 1914 ca 500.000 Arabere og 90.000 Jøder.

I 1914 ble det dannet anti-sionistiske samfunn i Jerusalem, Jaffa, Haifa, Kairo, Beirut og Konstantinopel.

Kart over Israel

5.november 1914 erklærte Storbritannia krig mot Tyrkia. I 1915, i et forsøk på å få arabisk støtte i krigen, satt Britene igang forhandlinger med Hussein, Sherifen i Mekka. I forhandlingene uttalte sir H.McMaon, den Britiske Høykommisær i Kairo, at Britene er "forberedt på å erkjenne og støtte Arabernes uavhengighet..." Men han la til at Middelhavets østkyst måtte være ekskludert fra en eventuell fremtidig Arabisk stat. I sitt svar av 5.november 1915 insisterte Hussein på at kystområdet rund Beirut måtte inkluderes, men han nevnte ikke Jerusalem.

I krigen mot Tyrkia ble Syria og Libanon frigjort fra Tyrkia. Disse ble lagt under Frankrike, men ble uavhengige i 1943 og 1944. Etter krigen var England positive til opprettelsen av en Jødisk stat (Balfor deklarasjonen av 1917). Men de ga i 1921 bort et stort landområde øst for Jordan, i grenseområdet mellom Saudi-Arabia, Irak og Syria, til en Emir Abdullah. Området ble umiddelbart stengt for Jøder. I 1919 og 1920 tilbakevendte over 10.000 Jøder til Palestina. Araberne fryktet etter hvert at et Jødisk flertall ville frarøve dem muligheten til en arabisk stat. Så etter et antall opprør i 1920 ble det i September 1920 bestemt av de Britiske styresmakter at Jødisk immigrasjon skulle begrenses til 16.500 per år.

I årene 1920 - 1925 fortsatte Jødisk immigrasjon etter mønsteret å kjøpe øde jord til høye priser, og gjøre det til fruktbar dyrket mark. Det Jødiske Nasjonal Fond brukte i denne perioden over en million egyptiske pund på å kjøpe land i den øde Jezreel dalen sørvest for Genesaretsjøen.

I 1928 var det 590.000 Arabere og 150.000 Jøder i Palestina. Flere av de Arabiske lederne påsto at Jødene hadde dystre hensikter ovenfor Araberne, noe som førte til at Arabernes fiendtlige stilling ovenfor Jødene ble forverret.

"Det er sant at i tider med uro er det Jødene, sammenlignet med Araberne, som er den delen av befolkningen som er lovlydige; og har faktisk gjennom hele rekken voldsutbrudd og provokasjon, vist overmåte stor disiplin og selvkontroll."

Den Palestinske Kongelige Kommisjons rapport, juli 1937 side 121

23. august 1929 ble det dannet tre grupper med til sammen over tusen Arabere i gamlebyen i Jerusalem, som angrep alle Jøder de fant i Jerusalem og forstedene. Angrep på Jødene spredte seg raskt til hele Palestina. De Britiske myndighetene ga ikke Jødene lov til å forsvare seg selv, og om kvelden den 26. august var 133 Jøder drept og 339 såret. 116 Arabere var blitt drept, alle unntatt seks var blitt drept av Britisk politi.

1936: I de tre første årene etter at Hitler kom til makten i Tyskland økte antall Jødiske innbyggere i Palestina fra 230.000 til 400.000 og dermed en tredjedel av antallet Arabere. 15. april 1936 startet Araberne systematiske angrep mot Jødiske liv, eiendom og landområder over hele Palestina. Den 11. mai advarte de Britiske styresmakter Araberne mot å fortsette angrepene. 13. mai uttalte Muftien i Jerusalem at "Jødene prøver å kaste oss ut av landet. De dreper våre sønner og brenner våre hus." I den første måneden med angrep døde 21 Jøder og mange gårder og åkrer var blitt ødelagt av Arabere. 6 Arabere var blitt drept av politiet, ingen av Jødene. I løpet av annen måned var ytterligere 7 Jøder drept, 15.000 trær var rykket opp og mange avlinger og låver var blitt brent opp av Arabere. Den tredje måneden krevde ytterligere 9 Jøders liv, og angrepene på Jødisk eiendom ødela 75.000 trær og mange vingårder. Britisk politi slo hardere ned på opprørerne, og drepte 33 Arabere. Den 9. juli krevde den Arabiske Høyesterett umiddelbar stans av den Jødiske immigrasjonen.

I midten av Juli økte de Arabiske angrepene mot Jødene. Mange Jøder ble angrepet i bakhold mens de ferdes på hovedveiene. Mellom 20. juli og 22. september ble 33 Jøder drept og flere hundre såret. Samtidig ble den Britiske hær satt inn i kampen mot Araberne, og de drepte over 100 Arabere mellom 15. juli og 3. oktober. 33 Britiske soldater ble drept. Araberne avblåste angrepene den 12. oktober. I alt var 80 Jøder blitt drept.

"Det er vår tro at et bra Jødisk samfunn, en fri Jødisk nasjon i Palestina, vil være til stor nytte for våre Arabiske naboer... Vi trenger hverandre, vi kan ha nytte av hverandre."

David Ben Gurion til Peel kommisjonen, 7. januar 1937

I april 1936, etter gjentatte angrep mot Jødisk eiendom og liv, nedsatte Britene Peel-kommisjonen for å granske hva som kunne gjøres med det Britiske mandatet. Kommisjonen la fram sin rapport i juli 1937. De foreslo å dele Palestina inn i to stater; en i nord for Jødene, som strakk seg fra Metulla og Tiberias ved Genesaretsjøen østover til kysten ved Haifa, og derfra i en stripe langs kysten sydover mot Gaza; og en i syd for Araberne, hvis grenser gikk fra Beit Shean sydover langs Jordanelven til Dødehavet og syd til Akaba, og så nordvest til Gaza - altså et område som innbefatter Negrev, Hebron og Jeriko.Arabernes stat ville så bli ca. tre ganger så stor som Jødenes, noe som tilsvarte befolknings forholdet. Området rundt Jerusalem og en kanal til Tel-Aviv skulle være under Britisk styre. Jødene godtok omsider dette forslaget, men Araberne forkastet det.

I løpet av 1938 og 1939 fortsatte de Arabiske angrepene på Jødiske bosetninger, hovedsakelig som en protest på at Britene fortsatt tillot Jødisk immigrasjon. På denne tiden startet en liten gruppe Jødiske ekstremister angrep på Araberne. I løpet av mai - juli 1938 ble 59 Jøder drept av Arabere, og 102 Arabere ble drept av Jøder. De Jødene som ble drept av Arabere, ble hovedsakelig drept enkeltvis under angrep på fjerntliggende og isolerte bosetninger; mens de fleste Arabere som ble drept av Jøder mistet livet under et av tre bombeangrep utført av den Jødiske gruppen.

"Enhver Araber i Palestina vil gjøre alt i sin makt for å knuse sionismen, fordi sionismen og Arabere kan aldri bli forent."

Awni Bey Abdulhadi til Peel kommisjonen, 13. januar 1937

Etter at Peel-kommisjonens forslag ble forkastet av Araberne, la Jødene fram sitt eget forslag på deling av Palestina. Britene opprettet en ny kommisjon, Woodhead kommisjonen. Denne nye kommisjonen la også fram et nytt forslag til deling, denne gangen uten å ta med Galilea i den Jødiske delen.

Til tross for Arabiske opprør i 1929 fortsatte den Jødiske immigrasjonen. Araberne protesterte høylytt, og etter de Arabiske angrepene i 1936, innførte de Britiske styresmakter en streng begrensning på Jødisk immigrasjon. Etter ytterligere press fra Araberne ble begrensningene enda strengere, og strengest var de i 1940 - årene, da Jødisk forfølgelse og antisemittisme i Europa ga akutt behov for et sted Jødene kunne flykte til. I tillegg til dette, innførte Britene en kraftig begrensning på hvor i Palestina Jødene kunne få kjøpe land.

I 1945 ble Den Arabiske Liga opprettet, på oppfordring fra Britene. Den Arabiske Liga bestod av Marokko, Algerie, Tunisia, Egypt, Sudan, Libanon, Syria, Irak, Trans Jordan, Saudi Arabia og Yemen. Dette ble umiddelbart en plattform for Arabisk aktivitet mot Jøder. Etter 1945 prøvde de å forhindre Tyskerne i tilbakebetaling til Jødene, og de ble senere hovedmotstanderen mot Israel som stat (etablert i 1948).

"Det er blitt hevdet at Jødene tok alt det beste landet i Palestina. Dette er i mitt syn ikke korrekt. Det er mer korrekt å si at Jødenes landområder er blitt de beste. Det var umulig å ikke bli imponert av å inspisere noen av de bare, steinete stedene der Jødiske bosetninger er, eller er i ferd med å bli, etablert. Slike utmerkede ytelser vil ryste statistikken."

Minoritets rapport, Woodhead kommisjonen, 19. oktober 1938

I 1946 kom Jødene med enda et forslag til oppdeling av Palestina og opprettelse av en Arabisk stat. Også denne ble avslått.

Mellom desember 1945 og april 1946 gransket en Amerikansk kommisjon problemet med Jødisk immigrasjon og posisjonen til de Jødene som overlevde nazismens forfølgelser. Kommisjonen avslo forslaget om å dele Palestina inn i stater, og foreslo heller en bi-nasjonal stat under Britisk styre, med umiddelbar innpass for 100.000 Jøder og oppheving av landkjøp begrensningene av 1940.

Den 29. november 1947 foreslo FNs generalforsamling å dele Palestina opp i to stater; en for Jødene og en for Araberne. Jødene aksepterte forslaget, men Araberne ikke bare avslo det, men angrep umiddelbart Jødiske bosetninger over hele Palestina. I løpet av de første 12 dagene etter FNs forslag ble 79 Jøder drept. Britene, som fremdeles hadde ansvar for lov og orden, brydde seg mindre og mindre. Iblant avvæpnet de Jødiske forsvarsgrupper, som siden ble angrepet av bevæpnede Arabere. Jødene forsvarte seg, og gikk i noen tilfeller også til motangrep. Angrepene fortsatte til 12. desember, og det ble et økende antall Jødiske represalier. Jødiske styresmakter støttet ikke dette, men betegnet det som "utspill for å tilfredsstille befolkningens følelser". Forsvarsstyrken Haganah ble utelukkende brukt til forsvar av Jødiske bosetninger. I slutten av desember 1947 utvidet Araberne angrepene på Jødisk liv og eiendom. 126 Jøder ble drept mellom 12. og 31. desember. Over 30 arabere ble drept i angrepene, og over 60 ved represalie handlinger fra Jødene.

Angrepene fortsatte utover våren 1948, og spesielt på veien mellom Tel-Aviv og Jerusalem. I løpet av de siste seks ukene før Britene trakk ut styrkene sine, gjorde Araberne alt i sin makt for å hindre Jødisk ferdsel til og fra Jerusalem, og Jødisk liv i Jerusalem. Det var konstant snikskyttere på over femti steder på innfartsveiene til Jerusalem.

"Frykt ikke. Ødelegg ikke hjemmene deres med egne hender. Ikke ødelegg deres livsgrunnlag. Påfør ikke dere selv tragedie ved unødvendig evakuering og selvpåtatte byrder. Ved å flytte ut fører dere fattigdom og ydmykhet over dere selv."

Appell til Haifas Arabiske innbyggere fra den Jødiske Arveider føderasjonen, 28. april 1948

I starten av 1948 tok de tilfeldige angrepene slutt, og Arabiske militærstyrker fra Syria, Irak og Egypt kom inn og forsøkte å jage Jødene ut fra Galilea og Negrev. Jødene forsvarte seg innbitt. Etter hvert som de Britiske styrkene trakk seg tilbake, kjempet Jøder og Arabere om kontroll over byene. Jødene fikk kontroll over Tiberias den 19. april, Haifa den 23. april, Acre den 26. april, Sated den 11. mai og Jaffa den 12. mai. Den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet. USA og Sovjetunionen anerkjente den øyeblikkelig. Fra midten av April flyktet Arabere i hopetall fra byene, oppfordret av sine ledere. I løpet av slutten av April hadde over 20.000 Arabere flyktet til Libanon og Syria. 5. mai hadde 65.000 Arabere flyktet fra Haifa og 50.000 fra Jaffa.

15. mai 1948 invaderte seks Arabiske arméer Israel. De kom fra Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Saudi Arabia og Irak, og truet med å ødelegge den en dag gamle staten Israel, og å drive Jødene ut i havet. Israelerne stod imot, og klarte etter ti dager å gå til motangrep. Den 11. juni 1948 ble en våpenhvile inngått.

Israel måtte frem til januar 1949 kjempe mot disse seks Arabiske arméer for å opprettholde uavhengigheten. Israel klarte å drive angriperne ut fra kyststripen, øvre Galilea og Negrev. De gjenåpnet veien til Jerusalem, men ble drevet ut av den gamle bydelen i Jerusalem, der deres synagoger og bolighus var blitt ødelagt. Israel klarte heller ikke å ta tilbake Gaza, som Egypt hadde okkupert; og Vestbredden (området vest for Jordanelven, nordvest for Dødehavet), som var okkupert av Jordan; og dit flyktet om lag 280.000 Arabere (tall beregnet av FN).

I løpet av Israels kamp for uavhengighet, ble det mellom november 1947 og januar 1949 drept over 4.000 Jødiske soldater og 2.000 sivile, av en befolkning på bare ca. 650.000. De Arabiske tap ble aldri offentliggjort.

FN beregnet at 725.000 Arabere flyktet i løpet av frigjørings kampen. FN så for seg opprettelsen av en Arabisk stat. De fleste Arabere flyktet til de potensielle områdene for den nye staten (Gaza og Vestbredden), oppfordret av sine ledere. De ble lovt at de kunne dra tilbake så snart Israel var ødelagt. Men 160.000 av dem enten ble værende, eller returnerte til Israel i løpet av 1949.

I 1945 bodde det 870.000 Jøder i den Arabiske verden. I løpet av 1947 - 1948 ble de utsatt for massiv forfølgelse, og ble drevet til å søke tilflukt i den nye staten Israel. Over 580.000 flyktet dit fra Arabiske land, mens om lag 260.000 flyktet til Europa og Amerika.

Mellom 1948 og 1970 fant nærmere 600.000 Jøder veien fra Europa til Israel. De fleste hadde vert utsatt for nazismens forfølgelser.

Om Palestinas opprinnelse

Dagens media refererer stadig til Israel som "Palestina". Hvor kommer dette ordet egentlig fra?

* Det har aldri eksistert en selvstendig Palestinsk folkegruppe.

* Det er ikke noe Palestinsk språk.

* Det er ingen Palestinsk kultur.

* Det har aldri vert et land som het Palestina, regjert av Palestinere.

Dette er fakta som sjelden kommer frem i dagens medieomtaler. Man hører om "Palestinere" og "Palestinsk territorium" og til og med "Israelsk okkupert Palestinsk territorium". Disse uttrykkene blir brukt uten å ta hensyn til den historiske bakgrunn.

Ordet "Palestina" kommer fra "Peleshet" og er på Norsk "Filister". Filisterne, som kom sjøveien fra området rundt Hellas og Lille-Asia, inntok ved flere anledninger landene rundt Midt-Østen. Ved ett tilfelle prøvde de å invadere Egypt, men faraoen Rameses III drev dem tilbake (1194 f.Kr.). Det er disse Filisterne Jødene beseiret da de for første gang opprettet staten Israel i år 1007 f.kr.

Filisterne var altså ikke engang Arabiske, men Greske. De snakket ikke Arabisk, og hadde ingen kulturell, historisk eller lingvistisk relasjon med Arabere. Navnet "Falastin" som Araberne i dag bruker for Palestina, er ikke et Arabisk navn. Det er den Arabiske uttalen av den Gresk-Romersk versjonen av ordet Peleshet (Pelesh i grunnform) som betyr "delere", "inntrengere", eller "invaderere". Dette refererte til Filisternes invasjoner ved Middelhavets østkyst.

Ved Jødenes opprør mot de Romerske styresmaktene i årene 66 til 73 e.Kr. bestemte den Romerske keiseren Hadrian seg for å utrydde det som da var kongeriket Judea. Han angrep Jerusalem, drepte mange Jøder og førte mange til Roma i fangenskap, og han døpte landområdet om til Palastina (for å strø salt i såret - Jødene hadde jo beseiret Filistrene over tusen år tidligere).

Mye senere (1920 årene) brukte England ordet "Palestina" om det området de hadde mandat over, og Jødene ble kalt Palestinere - også de som kjempet med England i RAF (Royal Air Force) under andre verdenskrig.

Hva skulle så Palestina bli ved opprettelsen av Israel i 1948? Dette ble debattert i FN i 1947.

"Det finns ikke noe Palestina-land. 'Palestina' er et uttrykk sionistene fant opp... Vårt land var i århundrer en del av Syria. 'Palestina' er fremmed for oss. Sionistene fant opp det."

--Lokal Arabisk leder til Peel kommisjonen, 1937

"Det fins ikke noe sånt som Palestinsk historie, absolutt ikke."

--Professor Phillip Hitti, Arabisk historiker til den Amerikanske gransknings komiteen, 1946

"Alle vet at Palestina bare er sør-Syria."

--Saudi Arabias delegat til FNs sikkerhets panel, 1956

Araberne avslo FNs forslag om å opprette en Palestinsk stat samtidig som en Jødisk stat. Når de seks arméer senere angrep den nyfødte Israelske stat, var det ikke for å opprette en Palestinsk stat, men for å dele landområdet mellom seg. Dette mislyktes de med. Når senere Jordan og Egypt holdt fast på Vestbredden og Gaza, var heller ikke dette for å opprette en selvstendig Palestinsk stat. Palestinerne ba aldri om det heller. Men det var for å ha et springbrett til å angripe Israel fra. Også dette mislyktes i 1967, med det resultat at de mistet disse okkuperte områdene.

PLO ble startet i 1964 for å hjelpe til under angrepet på Israel, som det ikke ble noe av. PLOs mål og motivasjon er ødeleggelsen av staten Israel. Men utfallet av seksdagers krigen i '67 fikk dem til å skifte PR-taktikk. Det hørtes bedre ut med Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Verdens mediene kjøpte denne nye historien on Jødenes urettmessige okkupasjon av Palestinsk land, uten nevneverdige mengder sunn kritikk.

Kilder:

"The Arab-Israeli Conflict - Its History in Maps"
av Martin Gilbert ISBN 0 297 78332 7

"The History and Meaning Of 'Palestine' and 'Palestinians'"
av Joseph E. Katz Brooklyn, New York

"The Biblical Calendar Of History"
av Harold Camping Oklahoma, California